Redaktør:
Karle Henrik Eriksen  

- Utover dagen kunne norske og allierte styrker rykke inn i byen. Og nå dukket sivilbefolkningen forsiktig fram fra sine skjulesteder. Etter hvert som den norske og allierte styrker vokste i antall, kunne sivilbefolkningen føle seg mere sikre. De hadde levd i en okkupert by i 7 uker og hadde forsøkt å få dagliglivet til å gå så noenlunde. For det var nettopp de aller nærmeste ting i dagliglivet som med et var blitt problematisk.
 Hvor skulle de oppholde seg, hva  kunne de få å spise? Allerede de første dagene etter det tyske overfallet hadde omkring 3000 av byens 10 000 innbyggere forlatt byen og slått seg ned i omegn. Mange tok inn til bunnen av Beisfjoed  og måtte senere gå vest over fjellet for å komme unna fiendtlighetene. En del tok inn langs Rombaksfjorden og slo seg ned ved Strømsnes eller satte over sjøen og tok opphold på nordsiden av fjorden. Narviks myndigheter strevde stadig for å holde forbindelsen med de evakuerte i omegn og hjelpe dem med mat. Til Strømsnes gikk det bærere med tunge sekker som fulgte jernbanelinjen. Jernbanen var det ikke anledning til å bruke , for engelske krigsskip skjøt stadig mot linjen. Ofte måtte bærerne søke tilflukt i tunnelene mens bombardementet fra skipene fikk grunnen til å riste. 
Til folkene på nordsiden av Rombaksfjorden gikk det av og til båter som med visse vanskeligheter fikk passere engelskmennene som patruljerte fjorden. Noen ganger tok folk fra nordsiden selv over til Narvik i båter. ) av dem ble drept en dag i mai på stranden ved Taraldsvik da de skulle tilbake med sine varer. Inn til Beisfjord gikk det noe lettere med lastebil langs veien selv om også den ble beskutt av og til. Inne i byen var det en travel tid for den kommunale administrasjon. Ordføreren og hans stab av medarbeidere hadde fast opphold døgnet rundt i byens rådhus, senere på brannstasjonen da det ble forluftig i rådhuset med splinthull og istykkerslåtte vinduer. Byen måtte med ett  administreres på en annen måte enn tidligere.  Det ble nødvendig med tiltak og forskrifter som aldri hadde vært aktuelle før. 

  Det kom påbud om blending av alle vinduer, forbud  mot sammenstimling og portforbud fra kl. 20 om kvelden til 6 neste morgen. Det måtte organiseres transport til alle de evakuerte i omegn, og kommunen måtte opprette egne spisesteder for de mange som ikke lenger viste  hvor de skulle få seg mat. Mange måtte skaffes rom, for husene deres var blitt ødelagt. Til gjengjeld var det mange ledige hus etter de evakuerte.
Bilde til høyre:
Sivile begraver sine døde, byen hadde ikke nok likkister,
så trekasser ble tatt i bruk.

Lørdag 4. mai fikk Ordfører Broch besøk på kontoret av fire unge jenter som hadde tatt sjansen på å ro over fra Øyjord for å hente mat. De kom i to båter, verken engelskmenn eller tyskerne hadde skutt på dem. Gunvor Kristiansen og Nancy Kristensen var bare 17 og 18 år, Marie Skånvik var 20 og Anna Therese Nilsen var eldst med sine 26 år. Av slakter Lindquist fikk de kjøtt og annet godt. ordføreren hadde litt sjokolade, dette fikk de også. Boch ble selv med bilen til Torghallen der de lagret mel. De fikk karhjelp til opplasting, det var noen som foreslo at de skulle bli over til dagen etter, men jentene insisterte på at de måtte over på kvelden. Ongene må ha mat! Det er vel ingen som skyter på kvinnfolk! Men det var det: en engelsk jager som lå like utenfor sendte en fulltreffer mot jentene og 8 mennesker ble drept. Det var engelsk krigføring på sitt verste. 

 Tyskerne ville ha kontroll med befolkningen i byen, og kommunen måtte utstede legitimasjonskort. Tilfluktsrom ble med ett nødvendig.
 I den store tunnelen som malmbolaget hadde sprengt ut under jorden like før krigen, ble det satt opp brisker og lagt ut trebrett på det våte gulvet. Her sov hundreder av mennesker hver natt. Ellers la narvikingene seg gjerne nede i sine egne kjellere med vinterklærne på. De gamle avisene kom ikke ut  lenger. Kommunen  fikk stensilert et eget meddeleløsblad for lokale nyheter og  veiledning. De tyske troppene hadde sin egen avis "Die Nordwache". Rasjoneringskort kom i bruk. Snart ble det pengemangel, for pengene ville ikke sirkulere lenger. De havnet hos kjøpmennene og kom ikke videre, for kjøpmennene fikk ingen nye varer som de kunne betale for. Så det måtte det lages nødpenger. Det ble et virvar av pengesorter i Narvik. Det var de gamle norske pengene. Det var tyskernes "Reichsmarkkassensheine" som de hadde tatt med seg fa Tyskland, og som skulle være lovlig betalingsmiddel.
 Kommunen utstedet egne trykte bevis som skulle gjelde som penger. Det samme gjorde både malmblaget og jernbanen. Til slutt  ble det på denne måten 5 forskjellige pengesedler i omløp i Narvik. Narvik led også direkte under krigføringen. Prosjektiler slo ned, ødela hus og rammet av og til et menneske. Den største skaden ble likevel gjort kort etter gjenerobringen av byen.
 Da foretok tyskerne et større bombeangrep som særlig raserte forretningsstrøket i byen på Oscarsborg - siden. I alt ble 35 mennesker drept, 30 ble såret og 165 bygninger totalt ødelagt i Narvik i løpet av kampene. I andre områder fikk også sivilbefolkningen krigen helt inn på livet. Bjerkvik ble jevnet med jorden under angrepet 13. mai. Den dagen ble 14 mennesker drept, og 15. og 17. mai ble 4 til drept under flyangrep. I Beisfjord ble 13 mennesker drept 3.mai da engelske krigsskip skjøt mot et forsamlingshus som de "trodde" at tyskerne brukte som proviantlager.

Det var ikke helt enkelt for sivilbefolkningen å innrette seg til militærmakten. Fremmedlegionærene hadde svært vage begreper om norsk eiendomsrett. Historiene grodde fram i kjølevannet på dem der de dro fram. De vred halsen om på hønsene og forsynte seg fra utbombede hus. I Bjerkvik hentet de til og med kua fra et småbruk da de ville ha kjøtt til middag. Men da hadde de ikke regnet med konen på gården, rasende marsjerte hun rett gjennom leiren og hentet 
maten hjem igjen.
Bildet over:
De engelske skip bombarderer sivile mål i Bjerkvik natten 12.13.mai 
en ren terror handling, som hadde svært liten militær betydning

Fremmedlegionærene ble egentlig sett på med vanntro, hva skule denne gjengen med rom - drikkende gjengene egentlig gjøre i Nord-Norge. forbruket av rom var stort.

Engelskmennene var ikke helt enkel å ha med å gjøre. De hadde en stor mistro til nordmennene. De betraktet alle nordmenn som upålitelig. I Harstad omringet de, og randsaket de til og med huset til Ordføreren.

Neste side: Det går mot slutten