Redaktør:
Karle Henrik Eriksen  

Narvik - Et tilbakeblikk

Den første europeiske front under den andre verdenskrig

Det hersket på en måte mangel på fronter den første vinteren etter at den annen verdenskrig hadde brutt ut. Hitlers armeer hadde innledet krigen med å rykke inn over Polens grenser 1. september 1939. Men etter noen uker var felttoget i Polen slutt. Etter det var det stillstand.
 Til sjøs var det nok operasjoner, men på landjorden var det ingen fronter. Første gang britiske og tyske tropper kom til å slåss med hverandre, var i april 1940, øst for Mjøsa i hjertet av Sør-Norge, nesten 8 måneder etter at krigen hadde brutt ut. Inntil den tid var det "fred" på landjorden. I mellomtiden så begge parter seg om etter nye fronter. Det er ikke ofte de nordiske land er gjenstand for stormaktenes og verdens oppmerksomhet. Men vinteren 1939/40 fikk Skandinavia søkelyset på seg. 30. november 1939 ble Finland angrepet av Sovjet - unionen som på det tidspunkt var alliert med Tyskland.

 De følgende måneder opptok den finske vinterkrigen sinnene. Samtidig begynte både Tyskland og vestmaktene å sysle med planer om en landgang i Skandinavia. Luften var full av rykter om hva de to parter kunne tenkes å foreta seg, men ingen viste noe sikkert. Heller ikke de to parter synes å ha kjent nøyere til hverandres planer. For Hitler var en invasjon av Norge egentlig en bisak. Han var først og fremst opptatt av å angripe i vest på kontinentet. Men for å skaffe den tyske marinen baser mot Atlanterhavet og for å være sikker på at engelskmennene ikke satte seg fast i Skandinavia, bestemte han seg for å ta Norge og Danmark.

 Planene om en invasjon ble systematisk lagt, forberedelsene grundig gjort, og invasjonen selv ble gjennomført så raskt og bestemt som mulig. Skandinaviske følelser og meninger spilte ingen rolle i den sammenheng. Hitlers Tyskland var en erobrerstat, som uten hensyn slo til der den selv fant for godt. Vestmaktene arbeidet også med planer om militære operasjoner mot Norge og Sverige. Men deres planer var ikke systematiske som de tyske, de ble ikke like grundig forberedt, og den endelig landganggang var aldri tenkt gjennomført så plutselig og drastisk som den tyske. Vestmaktene førte ennå ikke krigen mot tyskland så resolutt som de senere kom til å gjøre. Det var ofte uenighet mellom engelskmenn og franskmenn. De var dessuten ikke erobrere og kjempet for andre verdier enn de nazistiske. De ville derfor nødig gå inn i de Skandinaviske land med tropper uten at skandinavene selv ga sitt samtykke. Det gjaldt  riktignok engelskmennene mer enn franskmennene som langt mer pågående. På den annen side gjorde franskmennene aldri mer enn hva de fikk engelskmennene med på. Norsk og svenske følelse og meninger spilte altså en rolle for vestmaktenes  landgangsplaner. Nordmenn og svensker ville ikke ha vestlige tropper på sin jord, iallfall ikke uten at de ble absolutt tvunget til det. Vestmaktene mente at skandinavene ikke gjorde sin plikt i kampen mot en erobrerstat som truet alle vestlige demokratier. Nordmennene og svenskene så det helst slik at vestmaktene bare ville føre krigen inn over deres jord, en krig som de betraktet som stormaktenes krig, ikke sin egen. Den krigen ville de ikke delta i. Med lite pågående vestmakter og motvillige skandinaver ble følgelig landgangsplanene på alliert side usikre og skiftende sammenlignet med det dristige tyske invasjonsopplegget. 

En fjern  by i det nordligste Norge, Narvik, kom til å spille en viktig rolle for både tyskerne og vestmaktene, først i deres planlegging, senere i deres krigføring på norsk jord. I de tyske planer om en invasjon av Norge var Narvik hele tiden den eneste by i Nord-Norge som skulle okkuperes i første omgang. Det hadde vært en fordel for tyskerne om de hadde kunnet ta Harstad også, men de hadde ikke skip å avse til det i den første angrepsbølgen. Alle de andre landgangsbyene i den tyske plan "WeserUbung" befant seg i Sør - Norge. I vestmaktenes planer inntok Narvik en enda større plass enn i de tyske. Under den finske vinterkrigen tenkte vestmaktene å komme finnene til hjelp ved å sende et alliert ekspedisjonskorps til Finland. Det skulle landsettes i Narvik og ta  veien eller rettere sagt jernbanen videre gjennom Sverige. Samtidig skulle vestmaktene besette noen sør - norske havnebyer og rykke inn i Sverige med en større styrke via Trondheim for å forsvare Sverige i sør. Da britene 12. mars 1940 vedtok å gjøre alt klart for en landgang, var det meningen at bare Narvik skulle besettes i første omgang. De håpet stadig at skandinavene skulle gå med på det eller iallfall ikke for alvor motsette seg tiltaket med makt. Men da russerne og finnene sluttet fred, også det 12.mars1940, var det ikke lenger noe grunnlag for et alliert ekspedisjonskorps, og britene, men ikke franskmennene oppløste de tropper som de hadde samlet for å gjennomføre landgangsplanene.

 Vestmaktene fortsatte likevel å drøfte forskjellige planer om en aksjon mot Norge, og til slutt ble de enig om å legge miner i norsk farvann. Dersom tyskerne som mottrekk gikk i land i Norge, eller det var tydelig at de tenkte å gjøre det, skulle vestmaktene besette de samme byene som de hadde tekt på tidligere. Blant disse var Narvik med Narvik-banen den viktigste. Her skulle det opprettes en egen base, og man så ikke bort fra muligheten for at de allierte kunne rykke videre inn i Sverige.

 Av de tre minefelt som engelskmennene sa at de ville legge ut, ble i virkeligheten bare ett utplassert. det var det nordligste, det som lå nærmest Narvik. Det ble lagt ved Landego nær Bodø om morgenen 8.april og skulle hindre malmtrafikken fra Narvik langs kysten. Det er et enkelt ord som i første omgang forklarer hvorfor Narvik fikk stormaktenes oppmerksomhet så sterkt festet på seg: Malmen - de millioner av tonn jernmalm som hvert år, dag og natt, ble fraktet med jernbanen fra de store malmfeltene i Nord-Sverige og losset i Narvik for å transporteres videre med båt, først og fremst til Tyskland. Det var for å trygge malmtilgangen at Tyskland fastsatte Narvik som invasjonsby i Nord-Norge. Det var samme grunn vestmaktene hadde den så langt fremme i sine planer. De mente at importen av jernmalm og olje var de to sårbare punkter i den tyske krigsøkonomien. Det ene punkt håper de å ramme via Narvik. Nå var riktignok det å okkupere Narvik i seg selv ingen garanti for at transporten av svenskmalm til Tyskland ville stoppe opp. Det skulle snart vise seg at malmen kunne ta andre veier.

 Etter at verdenskrigen var brutt ut, ble langt mer malm enn tidligere fraktet på svenske jernbaner til svenske havner ved Østersjøen og derfra skipet direkte til Tyskland. I Østersjøen var det ikke så lett for den engelske flåten å operere. Den eneste sikre måten å få full kontroll med malmeksporten på syntes å være å vinne direkte herredømme over de svenske malmfeltene. Derfor var vestmaktene så oppsatt på å hjelpe finnene via Narvik under vinterkrigen, for da kunne de underveis til Finland gjennom Sverige okkupere de svenske malmgruvene samtidig. Ja, denne okkupasjonen av gruvene var nok et viktigere mål for de allierte enn hjelpen til finnene.
 Senere  hadde de allierte også stadig en tendens til å koble Narvik sammen med tanken om en eller annen form for aksjon eller i det minste et ekstra press mot Sverige.
  Dessuten hadde Narvik en annen fordel fra vestmaktenes synspunkt. Særlig franskmennene var  hele denne vinteren intens opptatt av å skape en ny front lengst mulig vekk fra kontinentet. De fryktet stadig at fransk jord skulle bli slagfelt på nytt slik som under den første verdenskrig. Jo lengre borte en ny front kunne opprettes, jo bedre. En tid ville franskmennene til og med begynne operasjoner helt oppe i Nord-Finland, ved Petsamo. Men Narvik var også langt borte Det ga den nord - norske malmutskipningsbyen et ekstra fortrinn. Kanskje kunne tyskerne forledes til å kjempe her oppe i stedet for i ubehagelig nærhet av vestmaktene eget område. 

Det var derfor ikke bare malmen som gjorde Narvik interessant i vestmaktenes øyne. Malmen tjente også som påskudd for å opprette en fjern ny front i stillstandskrigen vinteren 1939/40 Den tyske angrepstyrken som skulle okkupere Narvik 9.april, ble hjulpet av været. Storm og dårlig sikt gjorde det lettere for den å gå framuten å bli oppdaget. Til gjengjeld ble en del av utrustningen ødelagt i den grove sjøen underveis, og mannskapene om bord på krigsskipene led sjøsykens kvaler.

 
Utenfor Trondheim hadde engelskmennene oppdaget en annen av angrepstyrkene, den som skulle gå mot Trondheim. Den krysset  fram og tilbake mens den ventet på det riktige tidspunkt. Tilfeldigvis holt den vestlig kurs da engelskmennene observerte den, så de trodde at den sto til havs og tenkte ikke på at tyskerne kanskje hadde tenkt å angripe Norge. Engelske krigsskip kom derfor ikke til å bevokte Vestfjorden for å stoppe et slikt angrep. De engelske jagerne  som skulle passe på det utlagte minefeltet ved Landego, ble også trukket tilbake. 

Tyskerne hadde derfor fri fart inn fjorden mot Narvik i mørket og snøtykke. Da tyskerne hadde kommet fra Vestfjorden inn Ofotfjorden, kom det til en pussig episode. Tyskerne trodde at det var lagt kystbefestninger på begge sider av fjorden for å bevokte innløpet til Narvik. Tre av de tyske jagerne stoppet derfor opp og landsatte tropper på begge sider av fjorden.
 

To kompanier kavet i den meterhøye  snøen oppover mot det de trodde var kanonbatteriene. Men de tyske soldatene kunne ikke finne noen festningsverker der de sank til livet i snøen denne morgenen. De fantes ikke. På sørsiden var det ingenting. På nordsiden ved Ramnes var det sprengt ut plass til et batteri. Men de tre kanonene som skulle ha vært satt opp der, hadde bare ligget på lager, og i mars 1940 var de blitt overført til Bergen. Der ble de tatt av tyskerne.

Tidlig natt 9.april

Da de tyske krigsskipene sto inn mot Narvik havn, ble de først stoppet av det gamle norske panserskipet "Eidsvoll". Det praiet tyskerne, skjøt varselskudd, og tyskerne sendte en mann ombord for å forhandle. Men da nordmennene ikke ville overgi seg, gikk den tyske offiseren fra borde, skjøt opp et rødt signallys, og før "Eidsvoll" rakk å fyre av sine kanoner, ble skipet rammet av tre av sin motstanders torpedoer.
 Torpedoene traff antagelig ammunisjonsmagasinet om bord. Iallefall brakk panserskipet i to og sank i løpet av 15 sekunder. 175 mann gikk ned, bare 6 ble reddet. Det andre panserskipet som befant seg i havnebassenget, "Norge", oppdaget to tyske jagere som snart ble borte i det tykke snødrevet. Deretter fikk det igjen se dem da de holt på å legge til kai. "Norge" åpnet ild, uten å treffe. Den ene av de tyske jagerne losset sine soldater på den ene siden mens den besvarte nordmennenes ild på den andre siden. Den fikk inn to fulltreffere med sine torpedoer, og det gikk med "Norge" som med "Eidsvoll". Panserskipet sank i løpet av mindre enn ett minutt, og 101 mann mistet livet mens 90 ble reddet.
 Kl 00500 den 9.april 1940  ligger de tyske båter ved kai og de tyske styrker er klar for landgang.

Neste side: Landgangen