Redaktør:
Karle Henrik Eriksen  

Kampen om Narvik

Etter et de hadde sendt den norske avdelingen på flukt, fant tyskerne ut at de ikke vil bli i Gratangsbotten.  De trakk seg derfor tilbake fra Lapphaugen og Gratangsdalen opp mot eidet sør for Gratangen. Nordmennene fulgte etter, men brukte noen dager på å komme i orden og få avdelingene i riktig utgangsstilling før de igjen gikk til offensiv. I begynnelsen av mai kunne de norske styrkene så ta fatt på en fremrykking som skulle vare nesten fra til kapitulasjonen. Førs var angrepretningen nokså rett Sørover. Deretter dreide den omkring midten av mai Sørøst, i retning av Bjørnefjell og grensen. Det var da nemlig klart at det først og fremst ville bli de allierte som skulle ta seg av angrepet på selve Narvik. 

	De norske styrkene siktet seg derfor inn mot den østlige del av malmbanen der den nærmet seg og gikk over svenskegrensen. Det endelige mål  ble å få kontroll med den østlige delen av banen og grensen. Den norske krigføringen ble gjennom de fem uker Narvikkrigen varte ført fram gjennom fjellet, både i dalene og oppe på fjellryggene og platåene - og hele tiden i veiløst terreng.
Tyske bergjegere forserer en provisorisk  bro bygd av pionertropper

 Fjellkrigen ble både de norske og tyske soldaters spesialitet. Franskmennene deltok noe i den, polakkene mer ved Ankenesfjellet på Sørfronten. Men de var ikke med på den i så lang tid eller over et så stort område  som nordmennene. For nordmennene ble Narvik-krigen først og fremst et eneste lang fjellfelttog. På en måte var det naturlig. De var mest vant til fjellterreng, og behersket framkommeligheten bedre med ski på beina. Nordmennene hadde også det beste vinterutstyret. Dette var en krig som ble meget hard fysisk for alle deltagende avdelinger, det var mye snø, det var mye uvær. For de tropper som lå i høyden, var vinden en fiende for alle. Da avdelingene ikke bare skulle krige mot sine motstandere, men også kjempe en hard kamp for å få fram forsyninger og ammunisjon, så ble dette et felttog der mangel på søvn var et stort problem. For de fleste var søvn om natten umulig på grunn av kulden, derimot ble behovet for søvn i solhellingen midt på dagen overhengende.

Forsyningslinjene for ammunisjon og forpleining en vei, og transport av sårede og døde andre veien var 1,5 mil fram til fronten, og ennå var det 2 km til fjellstasjonen nede i dalen. Transporten forgikk med hest der det var framkommelig, enten med slede eller kløv. Hestene fikk truger for å komme seg fra i bløt og råtten snø. Når det ikke gikk lenger med hest, overtok soldatene, de siste stykkene, som kunne være flere kilometer. Forsyningene ble både bært og trukket på kjelke.

Transporten av sårede og døde bakover til samleplass foregikk på en slags slepebårer som ble trukket av sykebærere på ski utenfor de vanlige sledeveiene som ble alt for humpete. Da det under snøsmeltingen ble lange snøbare strekninger, gikk man over til å bruke hesteslep med lange  bjørkestammer. Ved hvert steg av hesten støtte og skaket båren i det ujevne fjellterrenget. En sykepasser gikk taus ved siden og holdt tømmene. Den sårede var kamuflert med en brun sekk  hvis farge smeltet sammen med myrene.

De allierte og situasjonen.

Det trakk ut med den allierte offensiven. De allierte var utrolig dårlig forberedt på krigen i Norge. Det var ikke med vestmaktene som med tyskerne at de viste nøyaktig hva de ville og fattet alle sine tiltak i samsvar med det. Riktignok hadde de allierte hele våren 1940 arbeidet med planer om en landgang  bl.a. i Narvik. Da de gjennomførte sin plan om å legge ut miner 8. april, hadde de også samlet sine styrker og latt dem gå ombord på krigsskipene som lå klar i Skottland. Men i siste liten  ble både tropper og utstyr satt på land igjen da engelskmennene fikk melding om at tyske krigsskip  var observert til havs. Det engelske admiralitetet ville nemlig ha alle sine skip for å prøve å avskjære den tyske flåten. Det trodde at tyskerne forsøkte å bryte ut i  Atlanterhavet, ut i åpent hav for ikke å  være stengt inne i tyske havner. At det var et fullt tysk angrep mot Norge det dreide seg om,  tenkte engelskmennene like lite på som nordmennene.  

Franske soldatgraver  ved Øse Nord for Narvik

Engelskmennene var jo "herrer på sjøen". Tyskerne ville ikke våge å trosse den engelske flåten. Men det var nettopp et slikt vågestykke Hitler hadde gitt seg i kast med,  og nettopp fordi det var så "mot all fornuft", lyktes det. For de engelske troppene i de skotske havnene betydde dette rot og forvirring. Bagasje og tropper ble satt på land om hverandre. Den forvirringen kom til å følge de allierte  utskipningene til Narvik  i de følgende ukene. 
Soldatene og deres utstyr  ble gjerne sendt av sted hver for seg. Det var ofte uklart hvor de skulle landsettes når de dro, og om det var klart kunne det komme ny ordre under veis. Etter at troppene var kommet til Nord-Norge, var det også stadige omdisponeringer.  Snart var en styrke satt opp ett sted, kort etter ble den forflyttet til et annet. På sørsiden av Ofotfjorden, i terrenget vest for Ankenes avløste f.eks. engelskmenn, franskmenn og polakker hverandre i rask rekkefølge. 
Det var som geografien spilte de allierte et puss. Her var så mange fjordarmer, så mange innskårne viker, så mange  trange sund at de hadde vanskelig for å avgjøre hvor de best burde plassere seg. Det tok dessuten tid før alle de allierte troppene var kommet fram.
 Engelskmennene kom først, satte opp sitt hovedkvarter i Harstad 14. april og fordelte i løpet av de følgende dager mesteparten av sine tre bataljoner på Sjøvegan, Skånland der det ble opprettet en marinebase, og Bogen. Senere ble de satt inn sør for Ofotfjorden ved Ballangen og Håkvik. 
I mai ble imidlertid nesten alle engelske soldater trukket ut av Narvik - området og sendt sørover til Nordland der de som nevnt  prøvde å demme opp for tyskerne. I slutten av april og begynnelsen av mai kom franskmennene, tre bataljoner alpejegere og to bataljoner fra fremmedlegionen. De ble landsatt både nord og sør for Ofotfjorden til å begynne med, men det endte med at området på nordsiden ble deres viktigste operasjonsfelt. 
Fire polske bataljoner  kom først fram 9. mai. De ble i begynnelsen  satt inn på nordsiden av Ofotfjorden, men deres viktigste kampområde ble snart fronten i sør. Endelig hadde de allierte vanskelig for å bestemme seg  for hvordan de best skulle vinne Narvik og malmbanen tilbake. Det ble aldri noen enhetlig kommando over alle de tropper som kjempet mot tyskerne ved Narvik. 
Nordmennene og de allierte hadde alltid hver sin sjef. De samarbeidet, men samarbeidet knirket, og den norske og allierte militære ledelse ble aldri riktig fortrolig med hverandre.
 På alliert side var det til å begynne med uenighet mellom den engelske flåtesjef og hærsjef. Den første ville gå raskt og dristig på med et mest mulig direkte angrep fra sjøen mot Narvik. Den andre ville gå forsiktig til verks, gjøre de nødvendige forberedelser først og rykke fram på begge sider av Ofotfjorden i stedet for å støte direkte mot Narvik med en gang. Det ente med at flåtesjefen Lord Cork fikk myndighet over samtlige allierte styrker, men det skulle likevel trekke ut før de allierte  for alvor kom på offensiven.
 Kampen om Narvik ble en underlig kald og hard opplevelse for de tusener av europeiske soldater, for englendere, franskmenn og polakker så vel som for tyskerne. De var blitt sendt til en utpost, en fjern kant av Europa, til et land som de fleste av dem viste lite om, til en trakt som knapt noen av dem  hadde hørt navnet på et år  tidligere. Særlig for de tyske bergjegerne var ikke fjell, snø og øde strøk noe nytt. De og deres sjef var nettopp trenet som fjelkrigere. Dietl  hadde til og med vært til stede ved vintermanøver i Norge før krigen. Men for de tyske marinegaster og for de fleste allierte soldater var fjellet ingen hverdagserfaring. Franskmennene hadde riktignok sine alpejegere, men de kom fra alle deler av Frankrike og hadde ikke drevet vintertjeneste. For alle, både på tysk og alliert side, var kombinasjonen av fjell og snø noe nytt, av stupbratte bergsider som omkranset trange fjordarmer, av et fjellmassiv som  havet over alt skar seg inn i med sine krokete fingre. Mange av soldatene kom til å kjempe på åsrygger som løp like opp av sjøen. De hadde øyekontakt  med krigsskipene nede i fjordbunnene, så det glimte fra skipskanonene og hørte tordenen fra skipskanonene og hørte torden fra skytset rulle fram og tilbake mellom fjelsidene som om det det skulle gå steinras i dem.

Soldatene fra alle nasjonaliteter hadde  felles fiender: Kulde og snø, dette måtte alle kjempe mot. Alle ble merket av disse elementer i en eller annen form. De hutret, slo floker, og frøs igjen. Engelske soldater prøvde vaklende å gå på ski. Tyske matroser gjorde likeså. De kunne det ikke, og ikke var det nok ski til dem heller. Selv de tyske bergjegerne og de franske alpejegerne hadde bare ski til noen få av sine avdelinger. Franskmennene for øvrig var utstyrt med truger. Av alle tropper i Narvik-avsnittet var nordmennene de eneste som var fullt oppsatt med ski, og som stort sett kunne gå på dem. For mange soldater ble også Narvik deres første møte med krig, men ikke for alle. De tyske bergjegerne hadde Polen-felttoget bak seg, og de tyske soldatene som ble sluppet ned i fallskjerm over Bjørnefjell de siste ukene, hadde rukket å delta i angrepet på Holland. En del av de franske troppene tilhørte fremmedlegionen og hadde kamptrening.  De kom direkte fra Nord-Afrikas brennende ørken da de ble satt inn mot tyskerne ved Narvik. Blant polakkene hadde særlig offiserene deltatt i forsvaret av sitt fedreland.. De allierte soldatene kom til å prege mange av de små nordnorske tettsteder der de gikk i land. "Det er en sydlandsk stemning i alle de små fiskehavnene der franske og polske soldater stiger i land og blander seg med fiskeribefolkningen som nysgjerrig stimler sammen på kaien for å se hvordan den utenlandske hjelpen tar seg ut", skrev en svensk journalist. Soldatene stakk seg ut fra sine omgivelser. Her var et surr av fremmede tungemål, en broket samling av uniformer, et unorsk syn av mørkt hår og mørk hud. Her var fremmedlegionærens solbrente ansikt som viste at Nord - Norges oppholdet ikke hadde vart lenge. Her var den franske alpejeger  med sin alpestokk, sitt muldyr, et dyr som vel aldri hadde satt sine bein på nordnorsk jord, og sin kagge med vin og brennevin lastet opp på muldyrryggen, en flytende føde som franskmennene når anledningen bød seg, delte på feltmaner med sine norske stridskammerater som ikke var vant med den slags, som en del av den daglige kost.

Den 2. uke i mai

Ennå i den andre uken i mai var det de norske troppenes gradvise og seige fremrykking mot de fåtallige, med godt kjempende tyske styrker i fjellene Øst for Gratangeidet som preget Narvik frontens operasjoner. De norske styrker ble støttet på sin høyre flanke av franske alpejegere som gikk opp Labergdalen sammen med et  norsk kompani, men hadde vansker med å komme videre. 
I sør hadde ikke de allierte særlig fremgang, og på nordsiden av Ofotfjorden holdt de seg i ro. Først litt før midten av mai gikk initiativet endelig over til de allierte. Nordmennene fortsatte med hell sin krig i fjellet, men de allierte stod fra nå av for de mest storstilte angrepene, og etter egen mening - de oppsiktvekkende seirene. 
Det hadde vært en stigende utålmodighet i den allierte leir, både i London og Paris og blant de mange offiserer ved fronten, over at det trakk så ut med de alliertes offensiv. Den franske sjefen Béthouart presset på for å få større bevegelse i den allierte krigføringen. Det så vanskelig ut for de allierte om de bare skulle bevege seg over land i det kuperte norske snø - og fjellandskapet som de var  så lite vant med. Sjøen var en lettere fremrykkingssvei enn snødekte fjell, og  sjøen behersket jo de allierte. Ved å kaste tropper inn fra sjøen kunne de allierte falle tyskerne i ryggen og kanskje oppnå raskere og større seire enn om de bare  skulle operere til lands. Det var med andre ord en alliert landgangsopperasjon som måtte til.

Ved midnatt mellom den 12. og 13. mai starter de allierte den første landgangsopperasjon, under den 2. verdenskrig. Da startet angrepet på  Bjerkvik, det var da bare halvmørkt, for de lyse netter hadde  for lengst satt inn. Først bombarderte de engelske krigsskipene som hadde samlet seg ute i Herjangsfjorden, Bjerkvik en times tid. Deretter gikk de franske fremmedlegionærer i land fra fire landgangsfartøyer som de allierte rådde over. De brakte de første troppene fra krigsskipene inn til stranden. Så fulgte en ny angrepbølge i skipsbåter. Sammen med troppene fulgte 5 små franske stridsvogner som hjalp til med å nedkjempe de tyske mitraljøseredene som lå spredt rundt på land. Snart hadde franskmennene besatt Bjerkvik, tatt Elvegårdsmoen og rykket videre mot nord, mot øst der tyskerne trakk seg tilbake, og mot sør langs østsiden av Herjangsfjorden. Fra fjorden trakk franskmennene østover opp i fjellet der de etter hvert kom til å få felles grense med de norske styrker. Det hadde vært en del av planen om et angrep mor Bjerkvik at polske tropper skulle ryke fram mor Bogen inne i landet på vestsiden av fjorden. Det gjorde de også, men lendet var tungt, og de rakk ikke fram før Bjerkvik var tatt. Likeledes  hadde det vært meningen at både norske og franske tropper skulle angripe nordfra slik at tyskerne ble omringet og kom i knipe når allierte og norske tropper fra sør og nord møtte hverandre. Men det skortet på samarbeidet mellom franskmennene  og nordmennene i nord, og angrepet her ble derfor ikke ført fram med samme kraft som fra sør så tyskerne slapp unna i glipen mellom nord - og sørflanken. Nå hadde de allierte fri bane Nord for Narvik og ville angripe byen ved å sette over Rombaken. Også denne gangen trakk det ut med gjennomføringen av planene. De allierte fryktet for sine åpne landgangsfartøyer i de stadige lysere netter. De ville trenge å bli beskyttet fra luften. Først da alle jagerflyene som skulle benytte Bardufoss , var kommet fram , kunne angrepet begynne. 28. mai ble endelig fastsatt som dagen for gjenerobringen av Narvik. Da skulle to franske bataljoner og en norsk bataljon sette over Rombaksfjorden og marsjere mot Narvik nordfra. I sør skulle de polske bataljonene rykke mot Ankenes og bunnen av Beisfjord. Slik ville angrepet bli ført fram på to sider mot Narvik.

Kl. 2340 den 12.mai begynte angrepet nordfra med øredøvende kanonade fra krigsskipene mot tunnelåpningen ved malmbanen og de mange mitraljøseredene som de allierte regnet med befant seg i fjellsiden. Deretter satte de første 290 franskmennene over til Orneset. Flere kunne ikke landgangsfartøyene ta på en gang, og det gikk mer enn 45 minutter for neste avdeling kunne komme over. Det lyktes imidlertid franskmennene å sette seg fast alt under den første angrepbølgen. Senere fulgte nye franskmenn og den norske bataljonen. To stridsvogner som ble losset ved Taraldsvik, kjørte seg fast i gjørma på stranda og kunne ikke brukes. Franskmennene rykket vestover mot byen og østover langs jernbanen. Nordmennene kjempet seg opp Taraldsvikfjell for deretter å svinge i en bue og stige ned mot byen. Den tyske kommandanten hadde allerede før kl. 7 om morgenen bestemt seg for å rømme Narvik. Dekket av røyk fra granatnedslag og branner trakk tyskerne seg tilbake langs Beisfjorden. 

Neste side: Sivilbefolkningen