Redaktør:
Karle Henrik Eriksen  

Kampen om Narvik

Før vi går vider med selve kamphandlingene, skal vi se på den militære situasjon i Nord-Norge i 1940.
General Carl Gustav Fleischer f. 1883, ble generalmajor og sjef for 6. divisjon i 1939. Ved kongelig resolusjon ble han i januar 1940 utnevnt til Øverstkommanderende i Nord-Norge i - tilfelle av krig (!)

I 1940 hadde 6.divisjon følgende avdelinger:
Sør-Hålogaland infanteriregiment nr. 14,     Mosjøen     - Drevja
Nord-Hålogaland infanteriregiment nr. 15,  Narvik        - Elvegårdsmoen
Troms infanteriregiment nr. 16,                   Tromsø       - Setermoen
Alta bataljon                                              Elvebakken - Altagård
Varanger bataljon                                      Kirkenes     - Nyborgsmoen
Bergartilleribataljon III,                              Harstad       - Setermoen
Hålogaland ingeniørbataljon                       Harstad       - Elvegårdsmoen
Narvik-detasjementet  (Underlagt Nord-Hålogaland infanteriregiment nr. 15)

General Carl Gutav Fleisher utøver fra krigens begynnelsen - og til slutten oppgaven som Øverstkommanderende  i Nord - Norge på en suveren måte. Da kommanderende general i mai flykter fra Sør-Norge og  tar standkvarter i Målselv, oppdager han fort at han ikke kan blande seg inn i Øverstkommanderendes ledelse av striden i Nord. 
Så kommanderende general tar på seg oppgaven med og organisere nye avdelinger av søringer som samler seg i Nord.

Bildet over er historisk: Det er tatt 8.april 1940 og viser "Eidsvold" og "Norge"

Av avdelinger var følgende i tjeneste 9. april 1940:
Øverstkommanderende stab
6. distriktskommando stab
 På nøytralitetsvakt mot Sovjetsamvelde i Pasvikdalen lå følgende avdelinger:
I Sør-Varanger sto 1. bataljon av Infanteriregiment nr. 12 (Trønderbataljonen)   
2. bataljon av Infanteriregiment nr. 14,
Ett motorisert kanonbatteri og 3 kanonlag. Pluss samband og sanitet.
På Elvegårdsmoen lå 1. bataljon av Nord-Trøndelag Infanteriregiment nr. 13
Befalsskolen for Nord-Norge hadde sine lokaler på Hundtorp i Bardu. Denne avd ble siden benevnt skolekompaniet.
I disse kritiske dager er generalen på inspeksjon i Finnmark, et forrykende uvær gjør at han
 ikke kommer seg til sitt hovedkvarter på flere dager.  I dette tidsrom var oberst Otto Ruge på reise i nord, i egenskap av generalinspektør for infanteriet. Som det ble sagt, han "krysset" general Fleischers reiserute. Det var vel heller total mangel på kommunikasjon at slik kunne skje.
 Sent om kvelden 8. april får general Fleischer melding fra forsvarsdepartementet om at regjeringen ville vente til neste dag (9. april!) med beslutningen om mobilisering, ytterligere beskjed ville ikke bli gitt i løpet av natten.
 Til tross for disse beroligende meldinger gir generalen ordre til Troms infanteriregiment om forberedelse til mobilisering av de to før nevnte bataljoner, han gir også ordre om flytting av divisjonskommandoen til Målselv. Øverstkommanderende flyttet sitt hovedkvarter til Soløy i Lavangen. Derfra ledet general Fleischer resten av felttoget     
 Allerede ved 6 tiden om morgenen 9.april får generalen telefon fra Tromsø, som melder om flåteaktivitet inn Ofotfjorden! Så mye var de beroligende meldinger fra høyeste hold i Oslo verd! Allerede kl. 0700 får generalen melding om at Narvik er falt. Og nå handler Fleischer fort. Han sender ut mobiliseringsordre til Alta bataljon, samtidig overtok han på eget ansvar både mobiliseringen og stillingen som Øverstkommanderende for Nord-Norge. Om kvelden den 9. april gikk det ut ordre fra general Fleischer om forberedelse til mobilisering av 1.og 2.  bataljon IR 16.

9. april fikk Alta bataljon ordre om mobilisering . Alta bataljon var en selvstendig bataljon og var ikke avhengi av noe regimentsforband, bataljonen hadde 2500 mann i rullene. Utstyret var tildels gammelt, uniformer fra ca 1914-15, bataljonen hadde bare 18 mitraljøser og noen bombekastere. Alta bataljon hadde vært på nøytralitetsvakt noen måneder, og hadde i januar fått avløsning av Trønderbataljonen. Da styrken ble dementert, lå det i luften at noe kunne skje fort, så bataljonssjefen oberstløytnant Arne Dagfin Dahl hadde gitt ordre om at personellet skulle levere inn sitt tøy og utrustning merket men vedkommendes nr. og navn. Slik kunne utlevering foregå fort i tilfelle mobilisering. Lørdag kveld 13. april var bataljonen klar. Om ettermiddagen den 20. april kom Alta bataljon sjøveien til Sjøvegan  Sjef for Alta bataljon 1939 / 1940. Han ble etter krigen sjef for DKN/ 6. divisjon

Oberstløytnant     Arne Dagfin Dahl

  Kl.0500 var de tyske krigsskip ved kai i Narvik havn. Tyskerne fikk fortsatt god hjelp av været, Snødrevet som jog gjennom morgenmørket, gjorde stadig siktbarheten dårlig. Men de ble også hjulpet av noe annet. Det hadde ikke stått en fiende i uniform på norsk jord på 126 år. Hva gjorde mann egentlig når men så mennesker i fremmed uniform gå i land og marsjere av sted i egne bys-gater? Skjøt man på dem? Og drepte dem? De norske mannskaper var usikre og tvilrådig der de speidet gjennom snøbygene, og de løsnet ikke et skudd. Slik ble det ikke nødvendig for tyskerne å løsne skudd. Slik lyktes de med kamuflasjen, om å komme som "venner" Den tyske sjefen, general Dietl, gikk straks i land for å understreke ovenfor nordmennene at tyskerne kom som "venner", og at det ikke nyttet å gjøre motstand. Han reiste i den tyske konsulens bil opp i byen og kom fram til den norske kommandanten.

Oberst Konrad Sundlo
Høyforræder 
(1881-1965, dømt til livsvarig fengsel i 1946)

 Militær sjef i Narvik var Regimentssjefen oberst Konrad Sundlo. Han var blitt beordret i stillingen som Regimentssjef for Infanteriregiment nr. 15 i 1933, det var samme år som han ble medlem av Nasjonal Samling! Denne dagen i  april gjør han seg skyldig i den alvorligste militære forbrytelse som kjennes: Høyforræderi, da han overga Narvik til tyskerne uten kamp (Katastrofe 1- elendig lederskap). Mange kom til å betrakte han som en forræder og landsviker, og hans navn var   betraktet som et skjellsord årtier etter krigen. Hadde det vært en tilstedeværende sjef for 6. divisjon, så skulle obersten øyeblikkelig blidt stilt for krigsrett, da hadde dødsdom vært en naturlig utgang. I stedet får mannen virke  i fiendens tjeneste, og under krigen er han i to fylkesmannsembeter for nazistene.  I en dom etter krigen ble han dømt til livsvarig fengsel, 3 av 8 dommere ville ha dødsstraff.( Han ble sluppet fri i 1952. han døde  1965 i en alder av 84 år). I denne situasjonen, der kommandanten nekter å lede sine avdelinger, er det at menige soldater og lavere befal tar til vettet, og kommer seg ut av byen. To offiserer samlet en del soldater i skolegården, herfra marsjerer de i samlet tropp ut gjennom skoleporten.
  Disse to offiserene var majorene Spjldnæs og Omdal, sistnevnte var gitt kommandoen i Narvik av general Fleischer, etter at generalen forsto at oberst Sundlo hadde gjort seg skyldig i ordrenekt. Denne gangen var det nordmennenes tur til å dra nytte av tysk tvilrådighet. En tysk vakt som sperret gaten med sine våpen, sa at de ikke fikk marsjere videre. "Doch wir marschieren. Guten Morgen (Jammen vi marsjerer jo. God morgen)", sa den norske offiseren i spissen, og dermed dro kolonnen av sted.

" Jan wellem" var den eneste tyske båten som rakk fram i tide med ekstra drivstoff til de tyske jagerne ved Narvik. Den kom fra en russisk havn som tyskerne hadde fått låne av russerne vest for Murmansk. Siden det tok så lang tid å fylle drivstoff fra bare ett skip. ble de tyske jagerne forsinket og engelskmennene rakk å senke dem alle før de kunne vende tilbake til Tyskland, slik planen var.

Tyskerne forsøkte ikke å hindre dem, og først da nordmennene vel var kommet ut av byen, fikk de beskjed om vende tilbake, og en tysk patrulje kom etter dem. Men da var det for sent. På den måten kom vel 200 mann seg ut av Narvik og fulgte jernbanelinjen østover. De endte med å forskanse seg ved Bjørnefjell stasjon ved svenskegrensen. Men da tyskerne støtte fram for å få fri bane for tog fra Sverige, ble nordmennene overrasket der tidlig om morgenen 16.april. (Katastrofe 2, manglende vakthold og sikring)
 Den norske styrken ble nedkjempet, 6 norske falt, endel ble tatt til fanger, blant andre de to majorer som ledet styrke ut av Narvik om morgenen 9. april, de som ble tatt til fanger av tyskerne, ble satt til å tjenestegjøre i det tyske forsyningsapparatet. Noen kom seg  kom seg over grensen, og ble internert av svenskene.
En tysk avdeling går uhindret i land i Bjerkvik og satte seg i besittelse av Elvegårdsmoen, som var oppsettingsplass for flere av Fleischers avdelinger. Her fikk tyskerne masse norske uniformer, store mengder med ski, flere tusen geværer, flere hundrede maskingeværer og 15 mitraljøser, i tillegg mye ammunisjon. Materiell tapet her ble skjebnesvangert i hele felttoget. På Elvegårdsmoen skulle 1. bataljon / IR13 ligge, men denne måtte ha rømt leiren, for det var ingen som sikret leien.

Elvegårdsmoen ved Bjerkvik hadde vært i forsvarets eie siden 1909, og ble benyttet
av både infanteri, ingeniør og sanitet. Bjerkvik ble etter krigen sentralt sted for lager og verksteder, dette hadde også vært tilfelle for tyskerne.

Stort sett hadde det gått med Narvik som med de andre norske byene tyskerne angrep 9. april om morgenen. De ble alle okkupert den første angrepsdagen. I Trondheim og Bergen hadde det gått omtrent like smertefritt som i Narvik. ved Kristiansand hadde det vært en liten forsinkelse. Ved Oslo hadde det vært en større forsinkelse som skulle bli meget viktig . Det festningsanlegg som manglet ved fjordinnløpet til Narvik, fantes ved innløpet til Oslo.
 En voksen offiser, med vett og forstand løsnet skudd, og stoppet den første tyske angrepstyrken, dette ga Kongen og regjeringen tid til å komme seg ut av Oslo . Bare noen timer etter var også Oslo besatt på samme måte som de andre byene. Men derved er det også slutt på likheten mellom utviklingen ved Narvik og i Sør-Norge. Det var i virkeligheten to felttog i Norge i 1940, et sørpå og et I Nord-Norge, og de var helt forskjellige.
 I Sør-Norge fikk tyskerne stadig inn forsterkninger, og viste seg snart som den overlegne part og kunne rykke seierrik fram nordover fra Oslo. I Nord - Norge var de den underlegne part, og fikk ikke inn forsyninger eller forsterkninger. Det ble de allierte og nordmennene som var personell messig og forsyningsmessig var overlegen. I luften var riktignok tyskerne lenge noe sterkere enn sin motpart. Men de var på langt nær så luftsterk som sørpå der de tyske flyene ofte lammet nordmennene og de allierte. Tyskerne hadde ikke flyplass nord for Trondheim, men måtte operere fra baser sørpå. Ofte ble de hindret av dårlig vær. 
I april var det tyske luftwaffe dessuten opptatt av krigen i Sør-Norge. Da

	kampene sørpå var over, økte den tyske luftvirksomheten ved Narvik. Engelskmennene brukte lenge  bare fly som opererte fra hangarskip som lå langt til havs for ikke å bli angrepet av tyske bombefly. Først motslutten av mai ble engelskmennene sterkere i luften. Da fikk de inn flere jagerfly, og flyene kunne endelig ta i bruk en flyplass på land ved Bardu.
Nedskutt tysk fly. Tyskerne var ikke så  overlegne i luften ved Narvik som de var i Sør - Norge.

 Til sjøs derimot viste det seg med en gang hvem som hadde overtaket Det begynte allerede 10. april. Fem engelske jagere sto tidlig om morgenen inn Ofotfjorden slik dere motstandere hadde gjort et døgn tidligere. De tyske krigsskipene skulle egentlig  ha stukket til sjøs igjen allerede 9. april om kvelden for å ta seg tilbake til Tyskland. Tyskerne viste at engelskmennene var overlegen på sjøen og ville blokkere norskekysten så snart de ble klar over hva som hadde skjedd. Men bare et av de tyske forsyningsskipene ("Jan Wellem") med drivstoff til de tyske jagerne hadde rukket fram til Narvik i tide. Den kom nordfra, fra en ankerplass vest for Murmansk som tyskerne hadde fått låne av Sovjet-Unionen.

 Det tok nå lengre tid enn beregnet å fylle alle jagerne med nytt brennstoff, og de ble liggende til over 10. april. Dette skulle vise seg å bli skjebnesvangert. Under engelskmennenes angrep om morgenen ble to av de tyske jagerne senket, og flere andre skadet. Flere handelsskip på havna ble også ødelagt. Men engelskmennene mistet selv to jagere på 

tilbakveien. Tre av de tyske krigsskipene var nemlig plassert i Herjangsfjorden og to i Ballangsfjorden.  Da de engelske skipene dro seg tilbake, rykket tyskerne fram fra hver sin fjord, la så de engelske skip under dobbelt ild, og to engelske skip ble altså tapt, mens et ble skadet.  Heretter hadde de tyske krigsskipene ingen mulighet for å komme seg ut av Narvik, og 13. april gjentok  den engelske flåten sitt angrep, denne gangen med et slagskip og hele 9 jagere. Dessuten deltok fly fra hangarskip som lå utenfor kysten. Flyene speidet og meldte tilbake om tyskernes flåtebevegelser. De forsøkte også å angripe de tyske krigsskipene, men uten resultat.

"Skipskirkegården" på Narvik Havn  etter at engelskmennene 10.april hadde hadde gjennomført sitt angrep

Bare en ubåt ble tilfeldigvis senket. Det var nemlig en av de erfaringene man gjorde under felttoget i Norge at det ikke var så lett å treffe skip i bevegelse med bomber. Det måtte egne stupbombefly til, og det hadde ikke engelskmennene ved Narvik så tidlig som i april. Denne gangen ble alle de tyske jagerne ødelagt uten at engelskmennene mistet noen av sine skip selv om et par ble alvorlig skadet.  Tre tyske jagere ble senket. En jager flyktet opp Herjangsfjorden der kapteinen satte den på grunn, og den ble sprengt i luften. Fire jagere sto inn Rombaksfjorden, drev gjennom det trange sundet ved Strømmen, og ble satt på grunt vann og ødelagt inne i den smale Rombaksbotn.

En av de tyske jagerne som ble senket på grunt vann i Rombaksbotn. Størsteparten av besetningen fra de senkede jagerne greide å komme i land og ble et viktig tilskudd til den fåtallige tyske Narvik-styrken.

De tyske matrosene forlot skipene og vasset i snøen oppover mot jernbanen i fjellet. Derved var alle de 10 jagerne tyskerne hadde brukt i angrepet på Narvik , satt ut av spillet. Det var omtent halvparten av hele den tyske jagerflåten, et tap som tyskerne aldri helt klarte å erstatte i løpet av krigen. Sjøkrigen ved Narvik var over etter tre dager. Heretter var det ingen tvil om hvem som behersket havet. Det var også en forskjell fra forholdene sørpå. Der fikk nemlig tyskerne inn en stol del av sine forsyninger sjøveien. Den engelske flåten fryktet de tyske flyene over Skagerak og Kattegat og torde ikke gå inn der med annet enn ubåter. Tyske fartøy fikk derfor passere uhindret på vei til og fra Norge. Men ved Narvik sørget de engelske krigsskipene for at ingenting fikk slippe inn til tyskerne sjøveien.

LUFTKRIGEN

spilte altså ingen avgjørende rolle ved Narvik, og til sjøs dominerte engelskmennene. Det var derfor på på landjorden at avgjørelsen måtte komme til å avgjøres.

Neste side: Landkrigen

Katastrofe 1

Katastrofe 2