| Kampen om Narvik
Krigen og særlig
landkrigen i Norge i 1940 var merkelig, til tross for lang tids opprusting
i Tyskland, så var den politiske og fagmilitære situasjon i Norge helt
uberørt. I ettertid virker det som om landet var styrt av en flokk
søvngjengere. Først 10. april blir oberst Ruge forfremmet til general og
beskikket til kommanderende general. Etter flere måneders
krigsforberedelser i Europa, klarer den norske regjering to dager etter angrepet, å
utnevne en mann som skal lede det norske forsvar. Hva skulle en
forsvarssjef nå klare å utrette med et forsvar, der en flokk menige på de
forskjellige mobiliseringssteder faktisk måtte sloss mot sine overordnede,
for å få utlevert uniform og våpen ?
Landkrigen ved Narvik bar tidlig preg av at dette ikke ble
noe norsk-tysk felttog i Nord-Norge. I Sør-Norge hadde tross alt tyskerne
og nordmennene vært hovedmotstandere. De allierte hadde prøvd å komme
til hjelp og hadde sendt inn styrker via Åndalsnes og Namsos. Planen var
å komme seg til Trondheim både sørfra og nordfra på en gang. De tenkte
på Trondheim samtidig som de tenkte på Narvik. Om de kunne gjenerobre
begge byene, ville tyskerens fotfeste i Norge med et bli ganske annerledes
begrenset enn før. Men det ble ikke noe av angrepet på Trondheim, og de
allierte rakk ikke å komme i noe stort antall, i alt omkring 11 000 mann
sammen med 40-50 000 nordmenn til sammen hadde nordmennene på bena på et
eller annet tidspunkt.
Det var tross alt flest norske soldater som kjempet
på de fleste fronter mot tyskerne i Sør-Norge. Slik ble det ikke ved
Narvik. Kampen om Narvik ble et fullt europeisk felttog. Her var det de
allierte som etter hvert fikk flest tropper, over dobbelt så mange
som nordmennene og flere ganger så mange som tyskerne. I alt deltok fem
nasjoner i slaget om
|
General Fleischers plan var å angripe tyskerne fra flere retninger.
Fra Nord skulle nordmennene rykke over Fjordbotteneidet og ned i
Gratangsdalen og avskjære tyskerne i Vest. Fra Øst skulle de
angripe direkte mot Lapphaugen
|
Narvik. Tre av dem var europeiske stormakter:
England, Frankrike og Tyskland. En var en mellomstor europeisk stat som
Tyskland hadde okkupert, Polen.
 |
De polske troppene som kom til
Narvik-området, var blitt satt opp i Frankrike. En del av dem var menn
som hadde flyktet fra Polen. Men de fleste hadde vokst opp i
Frankrike, for det bodde mange polske familier på fransk jord. Endelig
deltok en liten nordeuropeisk nasjon, Norge. Men det var om dens jord det
ble kjempet.
|
|
En kort tid, en og en halv uke, var til og med Narvik -
området det eneste slagsted i den europeiske storkrigen. Det var fra
omkring månedskiftet april / mai da tyskerne hadde okkupert hele
Sør-Norge (Hegra festning holdt til 5.mai) og fram til 10.
mai da de gikk
til angrep på Holland, Belgia og Frankrike.
I denne tiden var verdens
oppmerksomhet rettet mot soldatene fra mange nasjoner som sloss nord for
polarsirkelen. Narvik ga gjenlyd i verdenspressen. Så med ett forsvant
dette frontavsnittet fra pressens oppmerksomhet. Etter 10.mai var Narvik
igjen et utkantområde i europeisk bevissthet. Nyhetene derfra fikk ikke
lenger førstesideoppslagene. Nå var det meldingene fra frontene i
hjertet av Vest-Europa som bredte seg over spaltene. General
Dietl er et navn som skulle skrives med gullskrift i den
moderne krigshistorie, han og hans tropper befant seg helt fra begynnelsen
i en kritisk situasjon. De var isolert og stod ovenfor en veldig overmakt.
9.april hadde general Dietl bare ned seg 2000 mann på de 10 jagerne som
kom til Narvik. Da jagerne ble senket fikk generalen 2 600 matroser som
sluttet seg til bergjegerne. Mange av dem ble utstyrt med norske uniformer
og våpen fra militærforlegningen på Elvegårdsmoen som tyskerne hadde
tatt samtidig som de okkuperte Narvik. Matvarelagrene på Elvegårdsmoen
kom også godt med i den tyske forsyningen. Ikke alle matroser behersket
landkrigens kunst, disse gikk da inn som hjelpetropper i
forsyningstjenesten.
 |
En fransk stridsvogn i
Narviks gater, mens det enda var hus som står på grunnmuren. |
|
|
Slik viste de seg som gode avløsere for den vanlige
soldat, utrolig mange av matrosene viste en hardhet og dyktighet, som
gjorde dem fullverdige som stridende vintersoldater. Ganske fort fikk
tyskerne en forsterkning på 290 mann gjennom Sverige. Svenskene hadde
hjulpet de norske troppene ved Bjørnefjell de første dagene med mat, ski
og staver, sprengstoff og ammunisjon. Men svenskene kom snart under et
voldsomt press fra tyskerne som krevde å få sende både tropper,
krigsutstyr og andre forsyninger gjennom Sverige. Mat klær og medisiner
gikk svenskene med på å la passere, men ikke tropper. Bare de 290 mann,
som var kamuflert som sykepassere, fikk lov til å dra med tog gjennom
Sverige og inn i Norge. Kontingenten på 290 sykepassere var i virkeligheten
militære spesialister av forskjellige slag. En del sårede tyskere fikk
dra over grensen og videre til Tyskland. Det nå nevnes at de siste 3-4
uker av Narvik felttoget fikk tyskerne 1000 mann i forsterkninger ved at
disse ble sluppet ut fra fly over Børgefjell. Så mot slutten av kampene
hadde tyskerne totalt mellom 5 000 og 5 500 mann.
 General
C. G. Fleiscer og 6.divisjon begynte etter hvert å få
noenlunde orden på på sine styrker. Nordmennene satte etter hvert opp 8-10
000 man, med dette tok noen uker. De allierte hadde totalt under felttoget
opptil 24 500 mann, men alle var ikke ved Narvik hele tiden. Noen få
tusen var i Nordland for å prøve å stanse tyskernes framrykking
nordover fra Trøndelag.Alt i alt så var styrkefirholdet en 5-dobbel overmakt
som general Dietl og hans bergjegere og matroser i sin underlige
blanding av tyske og norske uniformsplagg sto ovenfor.
Bildet under: Tyske tropper forserer en
provisorisk bro som en pioneravdeling
har satt opp.  Hvordan skulle
denne lille tyske Narvik - styrken klare seg. Etter den engelske
seieren til sjøs 13. april ser det ut til at Hitler tvilte på at de
ville greie seg. Han svingte voldsomt under inntrykk av seier og nederlag,
var det ene øyeblikket høyt oppe og det andre dypt nede mens han herjet
med sine generaler. Sinnestemningen hos de tyske generaler gikk ikke slik i
bølger.
De viste at Dietls stilling var vanskelig. Men de mente at den
tyske Narvik-styrken måtte kunne klore seg fast temmelig lenge i
fjellet selv om den var isolert og overmakten stor. "Man skal først
oppgi en sak som tapt når den er tapt", skrev generalmajor Jodl i
sin dagbok. I den mest kritiske tiden ble imidlertid Narvik-styrken stilt
direkte under Overkommandoen i Berlin. Det synes også som Hitler ble
roligere, og det endte med at han skrevet brev som Dietl mottok 22. april. Her
het det at Dietl måtte prøve å sikre Narvik så lenge som mulig
slik at det ble tid til å ødelegge malmbanen. Deretter burde han
trekke seg opp i fjellet og fortsette å slåss der. Dietl selv, en mager,
skarpskåren fjellsoldat, var innstilt på å holde stillingen lengst
mulig. Tyskerne hadde i første omgang fordelen av å ha
komet overraskende på sine motstandere. Det tok tid før de allierte og
nordmennene kom i gang med sitt motangrep. Det gikk over en måned
fra Narvik ble besatt av tyskerne til initiativet i kampene til lands
klart gikk over på allierte hender. Før den tid var det de norske
styrkene som var sterkest på offensiven. Men også for dem tok det et par
uker å bli klare. Den norske sjefen general C.G. Fleischer, som også var
Øverstkommanderende for  Nord-Norge ville ikke
forhaste seg, men vente til alle forberedelser var skikkelig gjort. Da
kunne han med desto bedre samvittighet sette inn sine krigsuvante styrker.
General C.G. Fleiscer utnyttet den fordel som den norske
Kommanderende general Ruge manglet i Sør-Norge. Han hadde litt tid
på seg. I Sør-Norge tok tyskerne flere byer på en gang, satte straks
mange av mobiliseringsplassene ut av spillet og presset etter noen dager
ubønnhørlig nordover fra Oslo - området. De norske avdelingene måtte
her improvisere og settes opp på korteste varsel. Ofte ble de
løsere grupperinger, mer enn fulle avdelinger. I Nord - Norge fikk
Fleischer den nødvendige ro til å sette opp fulle avdelinger. Det
var særlig Alta bataljon som utmerket seg i forberedelse for striden som
kom.
Han
hadde dessuten den fordel at de fleste av avdelingene nylig hadde
vært sammen på nøytralitetsvakt og kjente hverandre. Vinteren 1939/40
hadde de vært inne til 3 måneders tjeneste og fått en del øvelse
under den. En del av avdelingene var også inne til tjeneste da krigen
kom. Etter hvert var alle de norske troppene samlet nord for Narvik -
området. Helt fra Alta ble de trukket sørover. Bare i
Øst-Finnmark, på grensen mot Sovjet - Unionen måtte nordmennene la
en del av sine styrker bli stående under hele Narvik - felttoget.
Sovjet
var som sagt Tysklands allierte, og nordmennene fant det tryggest å ha en
del av sine tropper langts østgrensen. Det kom norske tropper sydfra
også, det vil si, 1.bataljon av IR 12 den såkalte Trønderbataljonen kom
fra grensevakt i Pasvikdalen.
Det var denne bataljon som ble
massakrert i Gratangsbotn.24.april kom det første norske motangrepet. Det
skulle bli en katastrofe. Tyskerne hadde så snart Narvik var okkupert.
rykket fram i forskjellige retninger for å sikre byen og malmbanen. I
sør var de minst aktpågivende, men satte seg da etter noen dager fast
ved bunnen av Beisfjorden og ved Ankenes rett ovenfor Narvik. I øst hadde
de som nevnt ryddet seg vei langs malmbanen fram til svenskegrensen 16.
april.
I Nord dro de lengst av sted for å ha noe å gå på når
nordmennene gikk til motangrep. De viste at det var i nord at nordmennene
hadde sine styrker. Så snart tyskerne hadde tatt Elvegårdsmoen, marsjerte
de derfor over til Gratangen, drev de norske soldatene ved Gratangen
turiststasjon tilbake og hadde 13. april satt seg fast ved Lapphaugen. Her
var det at det første norske motangrepet kom vel to uker etter det tyske
overfallet på Narvik Fleischer ville prøve å gripe om de tyske
stillingene fra flere kanter på en gang. Fra nord skulle nordmennene
rykke over Fjordboteneidet og ned i Gratangsdalen og avskjære tyskerne i
vest.
Fra øst skulle de angripe direkte mot Lapphaugen. Endelig skulle en
gruppe rykke gjennom veiløse daler og angripe tyskerne fra sør. Men så
satte et voldsomt snøvær inn. Det snødde og snødde. Offiserer og
soldater, biler og hester ble bokstavelig talt sittende bom fast i
snøen. ( I denne situasjonen, var fienden ikke bare tyskerne, men også
snøen. Alle gangbare mannfolk fra Lofoten og Vesterålen som ikke var i mobliseringshæren, ble nå mobilisert til snømåking, i et desperat
forsøk på å få fram soldater og utstyr.) Angrepet fra sør måtte
oppgis. Ved Lapphaugen fikk de norske soldatene snøbygene rett i ansiktet,
skjøt i blinde, sank ned til knes og maktet ikke å gjennomføre
angrepet. Katastrofen i Gratangen Trønderbataljonen
forlot sine stillinger - og gikk i hus - for å sove!
Der kom katastrofen nr. 3!
Bare avdelingene som hadde gått over eidet nordfra, dro ned i
dalen uten å merke stort til fienden. Som et ledd i utplasseringen av
avdelingene for forberedelse til angrep på Lapphaugen, fikk
Trønderbataljonen tillatelse til å rykke ned fra Fjordbotneidet. Så
skjer det utrolig: både generalen og Alta bataljon får ikke samband med
Trønderbataljonen.
Tidlig om morgenen den 25. april registrerer Generalen
og de norske styrker sterk ildgivning, først tror alle at trønderne har
gått i angrep, men fort blir det det registrert at det er tyske våpen
som er i virksomhet. Det var tydelig for alle at det var noe som ikke
stemte.
Om ettermiddagen begynte grupper og enkeltsoldater å
strømme inn i stillingene til Alta bataljon, og stykkevis og delt
fikk bataljonen vite hva som hadde hendt med Trønderbataljonen.
Slik fikk Fleischer melding om de flyktende trønderne. Han ga da Alta
bataljon i oppdrag å sikre de retirerende soldatene.
En av Alta bataljons
kompanisjefer måtte på en litt brutal måte dirigere de flyktende Trøndere
slik at de ikke kom i kontakt med hans soldater, han var redd de skulle
virke demoraliserende på de soldater som skulle ut i strid. Det tok tid
før omfanget av katastrofen gikk opp for generalen og sjefen for Alta
bataljon, tapstallene var enorme, 4 kompanisjefer falt og et ukjent antall
soldater var falt.
Først sent på natt kom Trønderbataljonens sjef, major
Bøckmann stabbende sammen med adjutanten og 80 mann. Litt senere passerte
33 mann til. Enda var tapstallene uklare, men Trønderbataljonen var
ødelagt som stridsenhet, mange av soldatene var fullstendig moralsk
nedenfor og flere erklærte kort og godt at de ikke var i stand til å ta
i et gevær mer. Hva hadde skjedd
med Trønder bataljonen ? Det som
hadde hent med Trønderbataljonen, var at nede i Gratangen hadde den gått
enda lenger fram enn opprinnelig tenkt og besatt høydene sørvest for turiststasjonen.
Men bataljonsjefen mente at hans styrker var for slitne og trøtte, til å
fortsette å holde stillingene besatt. Kl. 18 ga han ordre om at bataljonen
skulle forlate sine
stillinger på riksveien og tok inn i private hus i bygda. De
ble tildelt kvarter øverst i dalen, uten anelse om at nederst i dalen lå
tyskerne. Alle trøndere sovnet straks. Oppklaring og sikring ble
forsømt. Regelmessig vakthold ble bare opprettholt i noen
maskingeværstillinger i den venstre delen av dalen. Noen stillinger var
gravd ut i snøen ved riksveien, men disse var ikke besatt.
Den tyske styrke i Gratangen hadde fått melding om at Trønderbataljonen
var gått i hus, for å sove. Ordre om tysk angrep ble gitt til
kp.13/139.Den tyske angrepstyrken kom fram til Elvenes kl. 0440. Ved
skolen der alle var samlet, ble ordre for angrepet gitt og angreptidspunktet
ble spikret til 0550.Antall fanger skaffet tyskerne problemer, grupper på
20-30 norske
fanger fikk 1 tysker til bevoktning, hans oppgave var å føre fangene bak
angrepstyrken, da det var umulig å sende dem bakover. Kl. 1000 var tyskerne
ved å avblåse angrepet, men så satte det inn et voldsomt snødrev, da
gikk tyskerne på i frontalangrep og erobret det som var av MG stillinger.
Det gikk med mye tid på å renske alle hus i området - det lå jo
trøndersoldater å sov overalt der det var bebyggelse. Hovedmålet som
var en nedbrente turiststasjonen ble erobret uten kamp kl.1115 og det angripende
kp. hadde nå forbindelse med sin nabo avdelinger. Kp 13 nådde sin gamle
utgangsstilling ved Storvand kl. 1700.Da oppgis følgende tap for
trønderbataljonen: 100 død / sårede. 114 fanger.
De tyske tap var 7 døde og 12 sårede.
Dette er den tyske skissen for angrepet på Trønderbataljonen 25. april. Alta
bataljon fant senere en rapport fra den tyske kompanisjefen som hadde
ledet det tyske angrepet. Han skrev at han var beordret til å å gjøre
klar for angrep kl.ett om natten. Kompaniet skulle støttes av to tunge mitraljøser. Hans
høyre flanke skulle sikres av et annet kompani. Angrepet startet etter
at kompaniet hadde marsjert fra et punkt på Gratangseidet i djupsnøen i
to timer fram til Gratangsbotn. For tyskerne var det oppgitt at det var en elitebataljon
på 800 mann var gått i hus, som skulle angripes. De tyske styrker
fikk
fritt leide i angrepet, når de hadde nedkjempet de alt for små
forpostene. Tyskerne omringet alle hus som trønderne lå å sov i. Tyskerne
oppga 100 mann drept eller såret. At de hadde tatt 114 fanger,
De tyske tap var 7 døde og 12 sårede. Trønderbataljonen
fikk problemer, det viste seg i ettertid at det var korporaler som hadde
nektet å forlate sine framskutte stillinger og slik oppgi vaktholdet, men
ordre var ordre. I resten av felttoget så demonstrerte de oppegående
trøndersoldatene ved å snu ryggene til major Bøckmann. I
forklaring til en undersøkelseskommisjon etter krigen innrømmer
Bøckmann at det var feil å trekke ut vaktstyrken.
I ettertid ser en tydelig at her var gjort store feil fra forskjellige
ledd: Først og fremst IR 12 som sendte en bataljonen i strid med
udugelige offiserer, dernest gjorde øverstkommanderende for Nord-Norge
den feil å ikke sett major Bøcmann for krigsrett. Majorens opptreden må
ha virket sterkt demoraliserende på de øvrige stridende.
|
Den militære undersøkelseskommisjon
fra 1946 lot sin innstilling fra undersøkelsene om kampene ved
Narvik bli hemmeligholdt helt til 1976. ( I 30 år!) Det er tydelig at de
militære hadde mye å skjule og var bestemt på at sannheten skulle
holdes skjult for ettertiden - så lenge som mulig. |
Militært
sett var kampen om Narvik preget av 3 katastrofer:
9. april:
Det var ikke det tyske angrepet som
var katastrofen. Katastrofen var den norske kommandanten som ikke stoppet angrepet.
Høyforræderi
|
16.
april:
Her var katastrofen at
avdelingen på Bjørnefjell gikk til ro uten vakthold og sikring.
Tap og tilintetgjørelse av avdelingen.
Mangel på
ledelsesansvar
|
25.
april:
Her hadde avdelingen
som skulle besette Gratangsbotten, gått i bivuakk og fullstendig
lagt Gratangbotten åpen for fiendtlig angrep.Tapene her var ikke
akseptabelt.
Mangel på ledelsesansvar Og total
militær udugelighet
|
Neste side omhandlet kampene etter
Gratangsbotn |
Et tilbakeblikk
Landgangen
Landkrigen
Etter Gratangsbotten
Sivilbefolkningen
Det går mot slutten
Helten fra Narvik
|